Spisestuen som landet

Først: Takk for alle hyggelige kommentarer på forrige innlegg, NIB-utfordringen om badet! Det er gøy å se at andre også liker litt mer vågale fargevalg på badet. Og det er veldig inspirerende å se alle andre deltakerne i utfordringen, nå som vi i løpet av noen år skal i gang med å pusse opp bad selv.




For tiden tilbringer jeg mesteparten av min våkne tid i stua med høyrebeinet opp. På sofaen. Med ryggen mot denne kanina. Der tenker jeg over livets små og store mysterier. Blant de overflatiske mysteriene ruver "hvordan ser det ut rundt meg" for tiden høyere enn for eksempel "hva slags støvletter skal jeg ha på meg i dag?" eller "mon tro om det er salg på Noa Noa?".



Og så føler jeg meg litt som denne pippippen som vi fikk i bryllupsgave: "Jeg ser det er fin høst ute og at alle andre er ute og flyr. Det driter jeg i for jeg vil MYYYE heller være inne. Så jeg snur ryggen til vinduet, jeg, like godt, og ser litt snurt ut."

Men vi akillespasienter vet naturligvis å sette pris på de enkle ting i tilværelsen. En ting jeg er veldig fornøyd med, er at spisestuen har landet. Ikke bokstavelig, for den har på langt nær vært ute og flydd, men den har på en måte funnet seg selv. Eller i alle fall rommet sitt. 

På Disen var stua rett og slett for lita og trang til at de særpregede stolene (Spring fra ForaForm) som vi har arvet fra mitt barndomshjem) kom til sin rett. De ruvet altfor mye i det lille rommet. Det gikk nemlig ikke an å ha spisestua stående slik at den fikk nok luft rundt seg og slik at det gikk an å se stolene fra riktig vinkel. Men det går her! Så nå sitter jeg i sofaen og ser fornøyd bort på spisestua og de skulpturelle stolene som er så gode å sitte i, time etter time. Når de står sånn snute mot snute, blir de som et stettglass. Og det passer jo fint for en spisestue. 

(Jeg lukker naturligvis øynene for flyttekassene. Skjønner ikke hvordan den snek seg med på bildet?!!? Det uskarpe greiene i forgrunnen er gyngestolen.)

Skjenken er forresten Bonde fra IKEA. Den hadde en gang seks bein. Nå har den ingen. Etter at ett knakk i en flytteprosess for noen år siden, har den bare hatt fire. Og etter at jeg så at det ene av de fire gjenværende beina var blitt kjempeskjevt, fikk det ikke lov til å ha noen bein i det hele tatt... Nå funderer vi på om vi bare skal la den være beinlaus så lenge, om vi skal lage nye bein til den, eller om vi skal kjøpe et vitrineskap. Eventuelt om vi skal utvide Montanahyllesamlingen dramatisk mye (men det er det kanskje mest jeg som funderer på, inntil jeg forteller Thor Andreas hva det vil koste - da spørs det om ikke jeg må slutte å fundere jeg og...) 

Denne fine planten fant jeg før jeg ødela beinet, på Mester Grønn. Aner ikke hva den heter, men den ser ut til å trives godt både i stuevinduet og på alle andre interiørblogger for tida. Den er jo veldig søt med alle de små bladene som svirrer rundt i lufta.  

  

På bordet ved siden av meg hadde jeg inntil nylig to små lysestaker med fugler fra Bolia. Den til venstre fikk et ublidt møte med stuegulvet her en dag. Nå har jeg bare én. 

Og alle farger er heldigvis ikke borte selv om det er høst og nytt hus. Bare se på bestemorrutene!