Lyckliga gatan

Jeg synes det tar sin tid å komme i orden, jeg. Det står stadig kasser rundt omkring. Fuglene vet hva som er oppi og hvorfor ingen har tatt seg bryet med å sjekke. Vi har hengt opp to bilder på veggen. De henger helt maplassert i kjellerstua og var det første vi bar inn i huset, og henger bare oppe fordi vi ikke hadde noe sted å sette dem på gulvet i farta. På kjøkkenet er noen ferdigmalte skapdører på plass, mens andre fortsatt er i en utskiftningsklar miks av lakkert furu og mørkeblå. Knagger, det vet vi ikke helt hva er. Og to dager etter at støvsugerhelten (les: Thor Andreas) har måttet til pers, er gulvet allerede så fullt av smuler og hybelkaniner at det oppstår farlige situasjoner når vi utrente krykkegjengere (les: meg) skal forsere det.

Nydelig bilde av kjøkkengangen, sett mot vaskerommet. 

Her er det stort sett bare rot og døde stankelbein. 

Akkurat på bildet ser det ganske bra ut.

Til gjengjeld synes vi at vi har havnet i tidenes triveligste nabolag, med supersnille naboer som stiller opp og tar med storebror til og fra skolen nå som jeg er gipset, med søte små førsteklassekompiser som ramler innom og gjør lekser på kjøkkenbordet, skrubber seg når de spiller fotball på plenen (som garasjeflyttekrana har delvis rasert), foreslår godteri på en mandag eller slår oss voksne ned i ulltøflene (ja, det er gulvkaldt!) i Memory.

Jeg tror nesten ikke det kan bli bedre. Det er ikke noe vi heller vil enn at gutta våre skal vokse opp i et hjem der det er helt lov å ha med kompiser (eller venninner!) hjem, der det er høyt under taket og pølsebod ut kjøkkenvinduet, presskanna og kaffebønnene står klare når foreldrene kommer og henter, der det er lov å hente eplejuice i kjøleskapet selv, og der det simpelthen er fint å være. Når man er seks. Og når man blir seksten.

Små, gode venner på besøk i hengekøya. Hjertet smiler! 

Så får det bare være hauger av plantejord istedet for fakler ved inngangsdøra. Det får være runde kaffekoppmerker på gulvet i gangen og pappesker på stua så lenge mennesker kan trives her. Halve moroa med å flytte er jo å tenke på hvordan man skal få det etterhvert, er det ikke? Jeg liker prosesser, jeg liker endring, jeg liker nye begynnelser.

Brødsmuler under beina har vel dessuten aldri skadet noen. Tenk bare på småfuglene.

Kom innom! For vi blir bare, bare glade! 

Tøfler lånes ut på forespørsel til dem som enten ikke vil fryse på beina 

eller ikke vil kjenne brødsmulene knuse mellom tærne.