Oslo. Byen min.
Det er august. Eg har raud, firkanta ryggsekk og eit fint pennal, skulen vår er liten og gul med tre små klasserom. Til og med Frøken er ganske lita. Vi er femten små, nysgjerrige sjeler på ein kva skule som helst, ein stad i dette landet, i ei bygd nær ein by. Femten små, som stavar "Ola sa sol", som sparkar fotball og sender kjærleiksbrev i friminutta. Som teiknar skakke teikningar av ting med bokstaven Ø, som legg saman tre appelsiner og fire eple, og kanskje blir resultatet sju og kanskje ikkje.
Førre fredag, då det small i Grubbegata, då røyken låg over Oslo og ingen visste kva som kom etterpå, og eg heldt hardt om mine tre, to små og ein stor, då vart femten små klassekameratar til fjorten.
Det kunne ha vore deg. Det kunne ha vore meg. Og kanskje var det ein eller fleire som du og kjente, kanskje ein du var glad i og som det ikkje gjekk an å miste. For det går ikkje an å miste slik. Men no har vi mista syttisju, og det går ikkje an å ta det inn. Det er så ufatteleg, det er så grusomt, så fullt av ondskap at det ikkje er mogleg. Og eg tenkjer på alle dei eg har kjent, og alle dei eg ikkje kjenner, som no er i så stor ei sorg at det ikkje er til å fatte. Som må ta til på den tunge vegen vidare. Utan.
Takk for for alle spora du har satt. Dei blir.
Oslo: Krysset Sofienberggata/Kirkegårdsgata, 29.07.2011
10 kommentarer:
Utrolig fint skrevet.
Sender deg en storklem.
Sorgen blir ikke mindre, men letter å bære med tiden.
siri
Sender deg en stor klem...
Hei,
Jeg titter av og til innom bloggen din for inspirasjon og små hverdagsgleder. Denne gangen skriver du så vakkert om noe som er så vondt, at jeg ikke klarer å gå videre uten å kommentere. Selv om du skriver med varsomhet og respekt for et viktig ønske, er jeg sikker på at vi begge har kjent den samme glade, levende og engasjerte personen - og du gjør det på en veldig fin måte. Tusen takk for det.
Sitter med tårer i øynene og leser det du skriver. God klem til deg!♡
Hei, det var fint skrevet, og satt ord på noe av det vi alle føler.
Veldig fint, Helene.
Du har satt ord på noe som jeg ikke klarer å snakke om uten at tårene kommer, igjen og igjen. Jeg gråter ikke for min egen sorg, den er liten og ubetydelig i forhold til de som sitter tilbake uten den de elsker. Det er deres sorg jeg og så mange andre deler.
Det er ufattelig at vår klassekamerat og alle de andre glødende engasjerte menneskene nå er borte. Men de vil aldri glemmes!♡
Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk.
Iben Sandemose
varm klem
Nydelig skrevet!
Det er slik en kjenner seg igjen i, jeg har selv opplevd stor sorg. Du skrev det så vart og fint, takk for du deler tankene dine:)
Takk for at du setter gode ord på det store vonde, der ord ellers blir så fattige.
Klem Siv
♡
Legg inn en kommentar